Episode 9: Hun er "bare" stresset

Jeg vil gjerne avkrefte konseptet om at stress er «bare», kronisk stress er nemlig kjempefarlig. Silje kommer på stressfaktorer som kan ha spilt rolle i hennes endometriose, selv om vi gir immunforsvaret hovedansvaret. Vi sporer smerte, uro og betennelse tilbake til HPA-aksen og stresshormonene adrenalin og kortisol. Praktiske og nyttige hormoner å ha i møte med en sabeltanntiger, og for å komme seg opp av sengen om morgenen, men regelrett til skade ellers. Til slutt bretter vi ut kartet over alle kroppens biokjemiske reaksjoner og lokaliserer produksjonen av kortisol nederst i høyre hjørne. Like i nærheten finner vi kjønnshormonene progesteron, testosteron og østrogen. Hva kan det bety, mon tro?

Hvilke hormoner finner du i kartet? Hvilket hormon avledes av hvilket annet hormon?

 

 

transkripsjon

Velkommen til «Den tapte Toleransen». Jeg er Henriette Christie Ertsås og driver forskningsformidling under navnet «Forskning til folket». Jeg har en doktorgrad i kreft og har også forsket på HIV, med den bakgrunnen tillater jeg meg å snakke om sykdommen Long Covid. Og alle andre sykdommer som vi vil klandre immunforsvaret for. Derfor snakker vi litt mer om endometriose. Velkommen tilbake Silje Maria Sundøy, Flere spørsmål ?

 

Ja, immunforsvaret, når og hvor kommer det inn når det gjelder Endometriose?

Helt på tampen i forrige episode sa jeg at østrogen binder til og aktiverer immunceller av typen mastceller og makrofager, og får disse til å sende ut stoffer som forårsaker betennelse. Betennelse er mekanismen som fører til Endometriose. Det er betennelsen som driver sammenvoksingen av organer i bukhulen. Det er betennelsen som avgir betennelsesfaktorer som trigger nerver og gir smerte. Og det er trolig betennelsen som gir livmorveggcellen idéen om å dra avgårde i utgangspunktet. Så immunforsvaret er helt og holdent ansvarlig for Endometriose.

 

Du nevnte forrige gang at økt smerte ikke er direkte knyttet til mer skade, eller mer endometrisk vekst? Enkelte kan jo tolke det / Det kan tolkes som om du mener smerten ikke er ordentlig, bare noe jeg innbiller meg?

Om du vil tolke det sånn kan du jo det. Om du insisterer på å skille kropp og hode, at det som foregår i hodet, persepsjonen, er mindre ekte enn den fysiologien du kan se nede i organene, så må du gjerne konkludere at alt er innbilning. Men jeg tenker det hjelper å vite at selv om underlivet føles som et blødende sår, så trenger det ikke være noe unormalt å få øye på i bukhulen. Med det blotte øye. Men om du ser gjennom mikroskopet vil du finne flere nerver i endometriosevevet sammenlignet med normalt endometrium, og flere reseptorer på disse nervene som gjør at det skal mindre til for at nervene trigges, det er definitivt fysisk, fysiologisk. Kall det hva du vil, men det blir veldig kunstig, og egentlig ganske uinteressant å skille mellom kropp og hode. Skille mellom synlig skade og opplevd smerte.

 

Så hvordan blir betennelsen kronisk?

Det jeg beskrev sist var pro-inflammatorisk effekt av østrogen, men det er flere grunner til at mastcellene og makrofagene produserer nevrotropiner og betennelsesfaktorer, uflaks kaller jeg det, en perfekt storm av mange ting som går galt samtidig. Litt genetikk, litt miljø, litt på feil tid, feil sted. Kvinner med endometriose har økte nivåer av betennelsesfaktorer i væske tappet fra bukhulen, mens nivåene i blod er som hos alle andre kvinner (Shabaan 2026). Betennelsen er lokal. Betennelsesfaktorene IL6, IL1 beta, Tumor nekrose faktor alfa, nevropeptider (Substance P) som kommer ut av immuncellene trigger nociceptorene (smertenervene) og leder smertesignalet. Lipopolysakkarid fra bakterier kan også trigge nociceptorene. På den annen side kan adrenalin fra det sympatiske nervesystemet rekruttere og mobilisere enda flere makrofager og mastceller og på den måten holde betennelsen vedlike. Det blir vekst og smerte i en evig sirkel. Hvordan det hele startet blir etter hvert mindre viktig. Spørsmålet er hvor i denne sirkelen man kan gå inn å stoppe det? Dempe betennelsen, eller smerten, eller er man nødt å gjøre noe med begge?

 

Har du konferert med Dr. Google?

Silje: Jeg har brukt Chat GPT en del, for å stille diagnose og foreslå behandling. Har plottet inn min sykehistorie og fått veldig mye informasjon tilbake. Men jeg har ellers unngått forum på facebook, det blir for mange triste historier. Det er ikke til hjelp.

 

Hvor kommer stress/ depresjon inn i denne sirkelen?

Betennelsefaktorene påvirker ikke bare vevet i underlivet, beskjeden kan nå helt opp til hjernen og lage betennelse der – neuroinflammasjon - som gir hjernetåke, depresjon, angst. Betennelse lager depresjon. Men denne spredningen av betennelse fra et sted i kroppen til hjernen, gjennom blodhjernebarrieren - er ikke så lett å bevise. Vi kan måle betennelsesfaktorer i bukhulen, se ting som ser annerledes ut på funksjonell MR bilder av hjernen, men enn så lenge er det på teoristadiet.

Men vi ser at immunforsvaret responderer på stress og traumer, stress lager depresjon. Illustrert ved at mus som har fått hemmet immunforsvaret sitt genetisk ikke blir deprimert av stress slik normale mus gjør. Kanskje immunforsvaret reagerer på stressfaktorer rett og slett for å beskytte oss, det protesterer ved å gjøre deg deprimert i et forsøk på å få deg til å fjerne deg fra det som stresser deg. Komme deg ut av den kjipe jobben, den kjipe situasjonen, eller håndtere situasjonen på en annen måte som ikke utløser stressrespons. Hehe, det er lett for meg å si. Men jeg mener kroppen vår er ikke laget for å tåle sånn vi lever i dag. Det er mulig situasjonen ikke trenger å være ekstrem, men samfunnet har lært oss å tolke situasjonen som ekstrem – ved å ha helt umenneskelige forventninger til oss om å kunne yte 100%, 100% av tiden. Høye krav, statusjag, få oss til å sammenligne oss med andre på sosiale medier, sånne greier.

Stressresponsen er en kontinuerlig fight or flight respons. Det sympatiske nervesystemet som tar hånd om utfordringer utenfra - har tatt overhånd, eller så har det parasympatiske nervesystemet (Vagusnerven) – som tar hånd om behovene innenifra (kroppen) - stilnet hen , det klarer ikke å konkurrere med det sympatiske systemet. Fight or flight responsen pøser på med adrenalin, det aktiverer immuncellene og lager betennelse.

 

Hvordan klinger det med din erfaring

Silje: Husker det var en veldig varm vår (2018) og jeg skrev på Masteroppgaven som skulle ferdigstilles samtidig som helseproblemene eskalerte.  Jeg var student, og jobbet ved siden av, og ble fullstendig overveldet. Sov tre uker etter innlevert masteroppgave, og har ikke åpnet den siden.  Begynte på SSRI/antidepressiva i etter anbefaling fra fastlegen, for å håndtere den situasjonen. Jeg husker ikke nøyaktig når jeg begynte med antidepressiva, men jeg har hatt flere perioder med høyt stress, og som vi nå vet, så utviklet endometriosen seg i bakgrunnen. Det er ingen som har nevnt noen kobling mellom stress, depresjon og smerte. Fastlegen tok seg av depresjonen, gynekologen smerten.

Det eksemplifiserer jo skummelt godt hvordan samfunnet foreslår å døyve reaksjonen på problemet, fremfor å ta tak i problemet. Du fikk ikke en jobb med den utdannelsen du hadde, du følte deg tvunget å ta en ny utdannelse før du ble for gammel. Det var dessuten et økonomisk aspekt. Følte du som Meghan O´Rourke:“To be sick in this way is to have the unpleasant sensation that you are impersonating yourself. When you're sick, the act of living is more act than living.» Forresten hva er greien med antidepressiva? 20% av kvinner som går til legen med plager i forbindelse med overgangsalder får SSRI (i USA). SSRI er selektiv serotonin reopptak inhibitor. Når du tar disse pillene forblir nervecellene marinert i serotonin, molekylet/nevrotransmitteren blir ikke fjernet fra nerveenden (synapsen) og fortsetter derfor å trigge nabonervene. Men er det virkelig så enkelt å behandle depresjon? Problemet du er deprimert for er der jo fremdeles.

Silje: På et helt annet tidspunkt i prosessen, da jeg avsluttet antidepressiva, ble smertene mye verre! Det virker som om SSRI/antidepressiva hadde dempet symptomene. 

Ja, det høres rart ut at piller mot angst skal virke mot smerte, men nå skjønner du logikken i at stressdemping demper betennelse og dermed smerte.

 

Så jeg var ikke «bare stresset», det var en årsak til angsten og depresjonen?

Kan jeg få komme med et hjertesukk? Vi må slutte å si sånt som "hun er bare stresset". Stress er ikke bare. Stress er kjempefarlig. Kan vi anerkjenne det? Eller kroppens tilbøyelighet til bli stresset er kjempefarlig. Kroppen er jo rustet for å håndtere mye rart, en infeksjon er en stressfaktor, et problem på jobben, en slitsom relasjon, ensomhet kan lede til stressrespons. Det er kjempefarlig at kroppen ofte velger å respondere med en stressreaksjon. Fight or flight responsen er naturlig, nødvendig og riktig når du står ansikt til ansikt med en sabeltanntiger. Det trengs litt for å komme seg opp av sengen om morgenen. Alle andre ganger er det skadelig. Dette har jeg snakket om før i forbindelse med Long Covid, nemlig signaloverføringen som går over HPA aksen. Hypotalamus – hypofyse – binyrebark aksen. Den er viktig så nå omtaler jeg den igjen. Idéen om at det er fare på ferde oppstår i hjernen og ender med at hormonet adrenalin slippes ut fra nerveender og ut i blodet fra binyrebarken. Hva skjer så med kroppen, som resultat av denne beskjeden fra hjernen?

 

1. For å hindre blodtap om du angripes av en sabeltiger, mobiliseres fibrinogen som gjør at blodet koagulerer i såret. Kjempebra. Men hvis du ikke får armen revet av så leder denne koaguleringen bare til mikroblodklumper og skadete blodårevegger (endotel dysfunksjon) – ofte nevnt i forbindelse med Long Covid.

2. Lageret av karbohydratet Glykogen brytes ned for å slippe enkeltbestandelene - glukose - ut i blodet. Frie fettsyrer kommer fra fettlageret. Dermed får du energi til å løpe og løpe fra Sabeltigeren. Eller så får du bare veldig mye glukose i blodet.

3. Fordøyelsen settes på vent. Å flytte på tarminnhold og suge opp næringstoffer, det kan du gjøre senere.

4. Du blir sensitiv for lys (pupillene utvider seg), lyd og lukt. Nettopp for å kunne oppdage Sabeltigeren før den oppdager deg. Eller så blir du bare skikkelig plaget av parfymen fra damen ved siden av deg på bussen.

5. Husk jeg nevnte i forrige episode at østrogen kan binde til mastceller og lage betennelse. Det kan også Kortikotropinfrigjørende hormon fra HPA aksen og nevropeptider gjøre. Mastceller er de cellene som iscenesetter allergisk reaksjon. Du finner dem ikke i blodet, du må lete i vevet. Det er det ikke så mange som har gjort. Stort sett bare én fyr. Han kaller seg the Mast cell master (Theo Theoharides). Han mener i hvert fall at stress kan får mastcellene til å spytte ut innholdet sitt. Det regnes ikke som ekte allergi, fordi IgE antistoffene ikke er involvert. Det er IgE som er kjent for å få mastcellene til å spytte ut Histamin. Når man skal bekrefte at noen har allergi ser man etter IgE i blodet, men et signal fra nerver kan altså gjøre samme nytten. Noen kaller denne form for allergi for MCAS, mast celle aktiveringsyndrom. Jeg tenker vel at hvem som helst kan ha en slik allergisk reaksjon en eller flere ganger i livet. Det krever ikke at kroppen lager IgE mot allergenet, det er tilstrekkelig at noe stresser deg.

 

Det kan være fysisk anstrengelse. Jeg opplevde trolig en slik reaksjon etter et julebord der jeg hadde danset en del, men ikke drukket alkohol. Jeg våknet opp dagen etter med oppblåst ansikt, Urticaria. Mente det kunne være reaksjon på nellik (eugenol) i ribbesausen, men fikk det avkreftet. Det var rett og slett den fysiske anstrengelsen i dansingen. Eller kanskje dehydrering, godt gjort å klare å bli dehydrert på julebord, men kanskje de ikke hadde nok vann.

Adrenalinet skilles ut fra nervene på en brøkdel av et sekund, men etter hvert vil signalet over HPA aksen få binyrebarken til å skille ut Kortisol.

1. Kortisol fyller på energilagrene som adrenalinet tømte, omdanner mat til fett og glykogen. Da skjønner du at vedvarende høyt nivå av adrenalin og kortisol kan gjøre at man legger på seg.

2. Det skjer et tap av beinstruktur, kalsium brukes opp (demineralisering).

3. Det skjer en omlokalisering av fett, vekk fra hofte og lår over til buken. Evt. til ansikt og nakke så du får månefjes.

4. Kortisol oppfordrer nervene å ta opp glukose ved å sette inn glukosetransportkanaler i nervecellenes overflate/membran.

5. Det skal mindre til for at et nervesignal skal gå fra én nerve til den neste (synaptisk langtidspotensiering)

6. Noen har dessuten sett i trespissmus at vedvarende høye nivåer av adrenalin og kortisol hemmer dannelsen av nye nervekoblinger. Det som skjer når vi lærer noe, eller skaper oss et minne. Med andre ord vil stress hemme hjernens plastisitet, formbarhet. Det kan være det du erfarer som hjernetåke. Det er mulig at denne manglende evnen til å skape minner har en hensikt, nemlig å hindre at du får PTSD etter møtet med sabeltigeren. Kanskje er det like greit at du ikke husker så mye. Men du kan jo ikke holde på sånn hver dag. (Mc Breen)

7. For å spare energi til den umiddelbare faren som Sabeltigeren utgjør, hemmer kortisol immunresponsen - forkjølelsen kan du bekjempe senere – ved å demotivere immuncellene slik at de skiller ut mindre betennelsesfaktorer, inkludert IL6 (Mbiydzenyuy, 2024). Dempet immunrespons under påvirkning av Kortisol gjør deg riktignok mer sårbar for å utvikle sykdom fra et virus/bakterie immunforsvaret ellers ville ha fjernet før du engang fikk hostet (Mc Breen 2002). Du blir stadig forkjølet. Likevel gir man kortisol mot allergi og autoimmun sykdom. Programleder Christine Koht fikk store doser kortikosteroider (kortison) da hun gjennomgikk immunterapi mot føflekkreft. Noe som var veldig synlig, hun fikk månefjes og la på seg. Immunterapien aktiverer immunforsvaret, såpass at hun fikk autoimmun sykdom, derfor måtte legene dempe immunforsvaret igjen med kortison. Der har du vestlig medisin i et nøtteskall.

   Merk effekten av kortisol er altså det motsatte av  nevropeptidenes effekt på mastcellene. Ulike individer eller ulike situasjoner påkaller den ene eller den andre mekanismen, demper eller intensifierer betennelse. Og for å gjøre det ekstra komplisert så vil langvarig høyt kortisolnivå gjøre at immuncellene ikke lenger responderer på kortisolet. Cellene regulerer ned antallet reseptorer som kortisol kan binde til for å overleve beskjeden sin. Du får ikke lenger immundemping uansett hvor mye kortisol, eller kortison, kortikosteroider (Prednisone, Prednisolon) du pøser på.

Langvarig høyt nivå av kortisol har også en negativ feedback virkning på HPA-aksen (McBreen 2002). Slik reguleringen av alle hormoner fungerer. Når det blir mye produkt, vil det hindre produksjonen av seg selv. Det gjelder også produksjonen av testosteron og østrogen. Tilfører du disse utenfra vil kroppen selv slutte å produsere det. Menn som tar anabole steroider er veldig klar over dette. De ofrer egen fertilitet for store muskler.

Vi ser nemlig redusert kortisolnivå hos både Long Covid, Fibromyalgi og ME pasienter. Men nå skal det sies at data ikke helt konsekvent, avhengig av om du har målt morgenkortisol eller har målt litt i hytt og vær på døgnet. Om du måler fritt kortisol i spytt, eller kortisol som er bundet til protein for å bli vannløselig, i blodet. Noen ME og Long Covid pasienter har normale eller høye kortisolnivåer. Det kan også ha noe å gjøre med hvor i sykdomsforløpet man måler, tidlig eller senere. Det er også mulig at ikke kortisolnivået er kronisk lavt, men syklusen snudd på hodet. Lavt om morgenen og høyere utover dagen, mot det vanlige høyest om morgenen for så å synke utover dagen. Kanskje langvarig stress får HPA-aksen i ulage.

Da skjønner du hvor tullete det er å å prøve å senke adrenalin- og kortisolnivået, det som gir deg følelsen av uro, angst, depresjon, med medikamenter (SSRI), uten å gjøre noe med den faktiske årsaken. Ja, det er mulig du genetisk eller pga. erfaring med traume håndterer stress dårligere enn andre. Men det betyr ikke at det er forutbestemt at du skal utvikle endometriose. Da må vi forandre samfunnet slik at du ikke opplever stress. Min mening er jo at det ikke er individets ansvar, men et samfunnsansvar.

 

Hva kunne legen gjort i stedet, annet enn å gi SSRI? Sykemelding?

Silje: Det er ikke så lett å ta ut sykemelding når man er under utdannelse, da faller man bakpå og må uansett ta igjen det tapte, så man bare fortsetter. 

Henriette: Hvis du ikke har hatt jobb har du neppe opparbeidet deg særlig med sykepenger du kan få utbetalt. Dessuten er en sykemelding bare nok en påminning om at du ikke anses for tilstrekkelig. Det er ikke en kjekk melding å få. Alternativt kunne samfunnet tilpasset seg mangfoldet av mennesker og heller verdsatt det hver av oss kan bidra med .

Silje: Fastlegen henviste og utredningen fortsatte, jeg hadde mange konsultasjoner mellom 2020 og 2022, men siden alle behandlingsalternativer må være utprøvd før man få diagnostisk laparaskopi/kikkhullsoperasjon, så tar det lang tid. Og man kan ikke stoppe å leve i mellomtiden, man må bare leve med smerten.

Hva kunne vært annerledes i samfunnet så du ikke hadde opplevd stress?

Silje: Perioden med utredning skulle vert mye kortere, det hadde spart meg mye smerter og bekymringer.

Henriette: Jeg konkluderer at det den lange utredningstiden bekrefter en skepsis i samfunnet, i helsesystemet, mot kvinner som forteller om smerter i underlivet. Selv om du opplevde at den enkelte lege eller gynekolog trodde på deg, er systemet lagt opp til å være seigt og tregt fordi det ikke egentlig tror på kvinnene som forteller om plager. Denne mistanken utgjør en viktig stressfaktor.

Da har jeg lyst vise deg en oversikt over alle biokjemiske reaksjoner i kroppen. Denne kjempestore plakaten her, men vi skal holde oss her i nederste høyre hjørne. Her har de tegnet opp kjønnshormonene og kortisol. Jeg har faktisk rammet inn den delen og har den hengende på veggen. Både min samboer og jeg er jo nå i den alderen at vi er litt ekstra opptatt av slike hormoner. Ikke fordi vi prøver å bli gravid, men fordi vi er i overgangsalderen. Han trener ganske iherdig for å holde en vond rygg i sjakk, tror at ekstra testosteron kan gjøre underverker. Jeg har hørt skremselspropaganda om benskjørhet og demens om du ikke propper deg full med østrogen for evig tid. Min bestemor var veldig stutt da hun døde, og rimelig dement. Det er jo påfallende at disse hormonene er så nær hverandre på oversikten. Det betyr at de er laget fra samme utgangspunkt, kolesterol som du ser her. Hva blir kortisol laget fra? Jo, progesteron. Hva blir østrogen laget fra? Jo, testosteron. Så kanskje produserer du mer kortisol om du forsyner progesteron utenfra. Men det kan like gjerne omdannes til testosteron og østrogen. Dette avhenger hvilke enzymer som befinner seg hvor. Et organ kan mangle enzymet som katalyserer trinnet fra progesteron til kortisol, men kanskje det tvert imot har enzymet som lager testosteron fra progesteron. Hvilke organer, kropper, tidsperioder som har enzym eller ikke aner vi ikke. Det er derfor fryktelig arrogant å tro at vi bare kan gi hormoner i hytt og vær. Vi vet ikke hva som skjer med hormonet i din kropp sammenlignet med en annen kropp.

Da har jeg lyst å nevne Pukkellaksen (stillhavslaks). Den stresser seg faktisk til døde, det er en naturlig del livssyklusen. Døde laks utgjør næring til den nye generasjonen fisk. Pukkellaksen kjemper og stresser seg oppover elvene for å gyte, noe som utmatter den fullstendig. Derfor dør den, og restene forsyner det nye livet med næring. Dette gjelder ikke vår atlantiske villaks, kanskje våre farvann ikke er like næringsfattige som det kalde vannet i Alaskaelvene.

Til slutt tenker det er interessant hvordan ordet stress og ordet traume brukes i medisinen. Traume kan være en fryktelig opplevelse, psykologisk, men ordet brukes også for å beskrive en fysisk skade på vev. Stress kan også være skikkelig kjipe ting vi utsetter rotter for - varme, smerte eller skade - i eksperimenter som studerer stress. Så verken traume eller tress er «bare» i forskningsammenheng, det er ikke noe man kan ta seg sammen for å unngå eller komme over. Hvorfor anses det da så ubetydelig på folkemunne det aner jeg ikke. Kanskje fordi vi mennesker i motsetning til Zebra og Pukkellaks kan opparbeide stress, skille ut adrenalin, gjennom tankens kraft. Tanken på å holde foredrag, konfrontere sjefen, organisere barnebursdag er nok til å utløse stressreaksjon. Dette er det bare mennesket som klarer.

For å avslutte har jeg lyst å lese et riktig gøyalt dikt fra 1940. Det beskriver den mistrøstige tilværelsen som gjør at en kvinne utvikler, ikke endometriose i dette tilfellet, men kreft. Men poenget er det samme. Diktet illustrerer veldig bra en fordom som finnes i befolkningen den dag i dag. Om kvinner og kvinnehelse. Vi må bare få oss sex, føde barn og la en ektemann passe på oss, så blir alt bra.

 

Ms Gee – 1940 W.H. Auden Britisk-Amerikansk dikter

Let me tell you a little story
About Miss Edith Gee;
She lived in Clevedon Terrace
At number 83.

 

She’d a slight squint in her left eye,
Her lips they were thin and small,
She had narrow sloping shoulders
And she had no bust at all.

 

She’d a velvet hat with trimmings,
And a dark grey serge costume;
She lived in Clevedon Terrace
In a small bed-sitting room.

 

She’d a purple mac for wet days,
A green umbrella too to take,
She’d a bicycle with shopping basket
And a harsh back-pedal break.

 

The Church of Saint Aloysius
Was not so very far;
She did a lot of knitting,
Knitting for the Church Bazaar.

Miss Gee looked up at the starlight
And said, ‘Does anyone care
That I live on Clevedon Terrace
On one hundred pounds a year?’

 

She dreamed a dream one evening
That she was the Queen of France
And the Vicar of Saint Aloysius
Asked Her Majesty to dance.

But a storm blew down the palace,
She was biking through a field of corn,
And a bull with the face of the Vicar
Was charging with lowered horn.

She could feel his hot breath behind her,
He was going to overtake;
And the bicycle went slower and slower
Because of that back-pedal break.

Summer made the trees a picture,
Winter made them a wreck;

 

She bicycled to the evening service
With her clothes buttoned up to her neck.

She passed by the loving couples,
She turned her head away;
She passed by the loving couples,
And they didn’t ask her to stay.

 

Miss Gee sat in the side-aisle,
She heard the organ play;
And the choir sang so sweetly
At the ending of the day,

Miss Gee knelt down in the side-aisle,
She knelt down on her knees;
“Lead me not into temptation
But make me a good girl, please.”

 

The days and nights went by her
Like waves round a Cornish wreck;
She bicycled down to the doctor
With her clothes buttoned up to her neck.

 

She bicycled down to the doctor,
And rang the surgery bell;
“O, doctor, I’ve a pain inside me,
And I don’t feel very well.”

 

Doctor Thomas looked her over,
And then he looked some more;
Walked over to his wash-basin,
Said, “Why didn’t you come before?”

 

Doctor Thomas sat over his dinner,
Though his wife was waiting to ring,
Rolling his bread into pellets;

 

Said, “Cancer’s a funny thing.

“Nobody knows what the cause is,
Though some pretend they do;
It’s like some hidden assassin
Waiting to strike at you.

“Childless women get it.
And men when they retire;
It’s as if there had to be some outlet
For their foiled creative fire.”

 

His wife she rang for the servent,
Said, “Dont be so morbid, dear”;
He said: “I saw Miss Gee this evening
And she’s a goner, I fear.”

 

They took Miss Gee to the hospital,
She lay there a total wreck,
Lay in the ward for women
With her bedclothes right up to her neck.

 

They lay her on the table,
The students began to laugh;
And Mr. Rose the surgeon
He cut Miss Gee in half.

Mr. Rose he turned to his students,
Said, “Gentlemen if you please,
We seldom see a sarcoma
As far advanced as this.”

 

They took her off the table,
They wheeled away Miss Gee
Down to another department
Where they study Anatomy.

They hung her from the ceiling
Yes, they hung up Miss Gee;
And a couple of Oxford Groupers
Carefully dissected her knee.

 

Jeg synes jo det er spesielt gøy fordi jeg selv sykler overalt og bidrar med frivillig arbeid, ikke til kirken vel og merke. Jeg leste ikke dette for å ta motet fra dere, men for å påpeke at vi nå har kunnskap til å heve oss over sånt tull om at kvinner generelt er underlagt sine hormoner. At det ligger i vår natur å føde barn eller være sykemeldt, evt. føde barn og så bli sykemeldt. Nei, det er ekte sykdom, som vi ikke skal forvente å måtte tåle. Det er ikke ok at kvinner oftere får antidepressiva mot smerte, mens menn får smertestillende. Sykdommen er et svar på noe som er riv, ruskende galt med samfunnet. Det er det vi må forandre på, i stedet for å klandre kvinnen og hennes personlighet.

Med det avslutter vi denne episoden, neste gang skal vi ta for oss disse helvetes hormonene. Så sier jeg takk til deg Silje og takk til Fritt ord, Odd Fellow stiftelse og Sonneborn stiftelse.